Veien til Seattle

Reise, Seattle Ingen kommentarer

De som har fulgt med på Twitter, eller fjesboka, har fått med seg at jeg nå befinner meg i Seattle og at det ikke var helt enkelt å komme seg hit. Forhistorien (for de som ikke vet, selv om jeg nekter å tro at jeg kjenner noen som ikke har fått det med seg!) er at Ann Jeanette (bestevenninne) vant en tur til Seattle med Starbucks. Jupp, du leste riktig, noen vinner faktisk disse konkurransene. Og noen av oss er heldige nok til å kjenne dem og faktisk få være med på tur!

Starbucks + Ann Jeanette er altså lik jentetur til Seattle! So far so good.

Avreisedagen kommer og jeg ligger våken 07:00 på en søndag -nesten to timer før jeg egentlig hadde behøvd å lee på øynene- så du kan tro jeg var klar for å reise. Den snille faren til AJ (fortsatt Ann Jeanette, om noen lurte) var snill og kjørte oss og vi var på vei. Still going good.

Det er altså på Gardermoen det skjærer seg. Tax-free gikk fint og en øl før avreise med to kompiser som dro på spontantur til milano etter fylla (hvilket er PRICELESS), gjorde at vi med godt mot og humør møtte opp på gaten. Der venter vi som alle andre. vi boardet litt sent, men det er først på flyet vi blir fortalt at vi ikke kan ta av med en gang pga. tåke i London. Greeeat. Å vente på flyet istedenfor på terminalen i 1t og 20 min er jo som julaften og 17-mai på en gang!

Tiden ble nedjustert til rundt 50 min tipper jeg og vi tok til slutt av.

Vel fremme i London tok hastet vi av sted, med tanken om at det fremdeles var mulig å rekke flyet da de på flighten vår gav oss det inntrykket. Men bakkepersonell hadde andre meninger og fikk beskjed om at vi var booket om og skulle fly via Vancouver.

Canada altså. !?

Ikke helt planen, men det måtte så være. vi skulle jo bare mellomlande der. Trodde vi. vi fikk tatt noen innmari fine bilder på vei over og! (Spesielt det med linselusa rocker, hehe!) Vi fikk se sola gå ned, for deretter å jage den mens den gikk opp, før den gikk ned igjen. Ganske spesielt. Og over Vancouver var det noen sinnssyke fjell, så sånn sett var det kanskje verdt omturen?

 

Flyet var selvsagt forsinket fra London så vi var überstressa da vi ankom Vancouver. Men flypersonalet hadde sagt at vi skulle ta kontakt med bakkepersonal fra British Airways og at de hadde boardingkortene våre klare. Men at vi måtte skyndte oss siden vi måtte sjekke inn baggasjen på nytt.

Så vi løp ut av flyet. Stoppet ei dame fra British Airways som ikke hadde våre boardingkort og hastet videre. Gjennom passkontroll. Inn til baggage claim og ventet på baggasje. Vi så ingen fra British Airways, men i informasjonsluka fant vi boardingkortene våre hos en ansatt der.

Bagene våre var selvsagt en av de siste på båndet, og vi stressa videre gjennom tollen. Totalt ukjent flyplass, og vi visste ikke riktig hvor vi skulle gjøre av oss, men løp som hodeløse høner først ned den ene gangen, så den andre. Men ikke en kjeft å oppspore.

Ganske småstressa og desperate kom vi til «rett sted» til slutt. Nemlig infoskranken til Air Canada. De kunne informere om at vi hadde mista flyet og måtte til skranken til British Airways for å bookes om – igjen.

Jeg måtte le av det hele. Ann Jeanette ville heller gråte. Frustrerte fant vi British Airways sin lille luke og fikk nye reiseruter, matkuponger og beskjed om å sjekke inn på Sheraton. Vi klarte faktisk å ta noen bilder også derfra, tross frustrasjon. viktig å dokumentere at man faktisk havna i Canada og!

Ann J poserer utenfor flyplassen.

Jeg måtte selvsagt jeg og 😉

Selv om vi var frustrerte, slitne, sultne og gretne så kunne vi faktisk ikke klage på rommet.. Vi ble sjekket inn på Sheraton hotell og fikk hver vår kembo seng. Rommet var temmelig bra og vi også kunne trakte vår egen starbucks kaffe. (noe som passet greit siden vi måtte opp igjen tidlig.)


Så inatt, etter å ha vært våkne i over 1 døgn kan du tro vi sov som noen unger. 06:00 tok vi buss til flyplassen, og tro det eller ei, men i ti-tiden var vi faktisk fremme i Seattle!

 

Det vard ette herlige flyet som tok oss dit:

Vi som trodde vi skulle sitte langt fremme på rad 9. Så feil kan man altså ta. Var hele 12 rader i flyet, hehe, så vi var litt skeptiske 😉 – spesielt siden vi satt rett bak vingen og kunne se hjulene og hele pakka!

 

Men vi kom trygt frem og på flyplassen ventet sjåfør i en meget fancy ride, om vi får si det selv.

 

Og vi klager ikke på rommet denne gangen heller!

Idag lider vi av Jetlag, men har tatt en tur i området og sjekket ut ting. Ann Jeanette har fått sovet litt, mens jeg laget ferdig denne siden og skal vi ut og spise.

Dere hjemme sover vel, men når solen titter frem og dere skal på jobb er det vi som sover.

Ha en fin dag!

~ChriZza~